Jeg vil vise glimt av hele meg, heller enn en enkelt farge på paletten.

Jeg vil vise deg hele spekteret, og vise deg et helt kaleidoskop av hvem jeg innerst inne er.

Du blir møtt med arr iblant strekkmerker. Du skimter sårbarhet i all min utstråling. Du finner lekenhet i samspill med modighet og oppdager trygghetens flørt med evighetens tvetydighet. Du opplever den helligste stillhet i kjølvann av komplett kaos og plutselig gir alt mening.

Du får se livets kontraster oppstå på samme måte som sol og regn til sammen før har vist deg regnbuen. Du vet at sanden forsvinner når du klemmer for hardt og du vet at alt kan være over fortere enn det oppsto. Tiden opphører uansett, for tiden kan kun oppleves når den først defineres, og for deg kan et øyeblikk eller en evighet være det samme.

Du ser deg selv i meg, og du ser deg selv i det som nå har utvidet seg til å romme et helt univers. Plutselig ser du hvor liten jeg er, og hvor stor du er, og hvor stor jeg er og hvor liten du er. Du ser hvor stor verden er og hvor liten verden er, og det samme ser du for galakser, for univers og for alt som er.

Nå blir opp til ned, høyre til venstre; sort blir til hvitt og i all din forbauselse merker du at du endelig har landet. Du blir usikker på hva som kom først, og om det i det hele tatt betyr noe; alt du vet er at alt du nå har sett, har jeg sett sammen med deg, selv om alt jeg nå så var alt og ingenting av det samme, samtidig.

Aldri har du følt deg så levende,

Aldri har du følt deg så svevende,

Aldri har du følt deg sikrere,

På at alt du nå ser er sant.

Nå er det en stund siden jeg har gitt lyd fra meg!

Jeg har de siste ukene vært sammen med familien min på hytta. Jeg har vært ute i sola, gått barføtt i gresset, jeg har (naken)badet, tilbrakt timesvis i hengekøyen (tidenes investering!), jeg har spist god mat og selvfanget fisk, lekt med Teo (hunden til søsteren min), hørt på podcast (Luke Storey; anbefales!), lest bok (Ayurveda skrevet av Sahara Rose) og prøvd å være til stede så mye som mulig.

Jeg har også hvilt mye, kjent på frustrasjon og trillet noen tårer. Når jeg bor så tett på andre mennesker blir det tydelig hvor nedsatt funksjonsevnen min faktisk er og det er klart at det er sårt å kjenne på. Det føles ofte som at livet mitt drifter av gårde i et annet tempo enn menneskene rundt meg og det kan være utfordrende for meg å akseptere til tider. Selv om jeg ofte føler at jeg er den eneste i hele verden som har det sånn, så vet jeg at vi er mange.

Det som har blitt soleklart for meg de siste ukene, og som jeg har lyst å dele med dere, er det avgjørende valget vi mennesker har i et hvert øyeblikk. Det kan ofte føles som at livet bare går sin gang og at vi selv ikke har innflytelse på vårt eget liv, men det har vi; uansett hvilken situasjon vi befinner oss i. Sannheten er at vi i hvert eneste øyeblikk av hver eneste dag blir gitt et valg for hvor vi ønsker å vende fokuset vårt og hvordan vi ønsker å se oss selv og verden rundt oss. Vi kan velge å fokusere på alt vi mangler eller på alt vi er og har.

Hver dag har jeg et valg mellom å fokusere på alt jeg går glipp av, for alt jeg må takke nei til, for alt jeg ikke får gjort og alle områdene jeg føler at jeg ikke strekker til på. I samme øyeblikk blir jeg gitt muligheten til å vende mynten og se på hvor langt jeg har kommet på reisen min, for alt jeg har lært på veien, for den jeg har blitt, for alt jeg inspireres av, for menneskene jeg har rundt meg, for troen jeg har på at jeg alltid blir veiledet og at ingenting i livet mitt er tilfeldig.

Disse valgene baseres på valget mellom frykt eller fred, tankerom eller hjerterom, ego eller sjel. Hver av disse motpolene utelukker hverandre og kan verken velges eller oppleves samtidig. Ofte kan det føles som en hårfin linje mellom disse ytterpunktene for så å oppdage at følgene av dem er vidt forskjellige. Det fineste er at vi alltid har muligheten til å velge på nytt og at hvordan vi har det og hvordan vi føler oss kan endres fortere enn vi aner.

Så hvis du føler deg redd, hvis du føler deg alene, hvis du føler deg rådløs, håpløs, motløs; vit at du har et valg.

Jeg er fullt klar over at vi alle er mennesker, og jeg er fullt og helt for å kjenne på alt av følelser som melder seg på begge sidene av spekteret, men jeg er også for at alt har sin plass. Når jeg kjenner at jeg er klar for å se fremover heller enn bakover; når jeg er klar til å sette en fot foran den andre så får jeg stort utbytte av spesielt tre øvelser som jeg har lyst å dele med deg.

Øvelsene kan brukes når du ønsker å skifte fokuset fra frykt til fred. Du kan enten gjøre alle eller du kan gjøre den som resonnerer best med deg; alt etter hva du føler for.

Se situasjonen i et annet lys

Det første jeg gjør er å lukke øynene, puste dypt inn, dypt ut igjen og si høyt: Jeg velger å se denne situasjonen i et annet lys. Denne øvelsen har jeg lært av Gabby Bernstein som har skrevet boken «The Universe Has Your Back» og det setter meg like mye ut hver gang for kraftfull øvelsen er. Når vi er i en tilstand av frykt kan verden ofte føles liten og vi har vanskelig for å utvide perspektivet vårt og se situasjonen fra andre vinkler. Ved å erklære at vi ønsker å se situasjonen i et annet lys, åpner vi opp for nye innfallsvinkler og Universet vil veilede oss tilbake til følelsen av indre fred og dit vi hører hjemme.

Takknemlighet

Det andre jeg gjør er å finne tre ting jeg er takknemlig for. I følge Deepak Chopra skiftes energien vår når vi bruker takknemlighet som en port ut av tankene våre og inn i hjertesenteret vårt. Hvis jeg merker at jeg synes det er vanskelig å finne ting jeg er takknemlig for (ja, det skjer!) så er min erfaring at det er like kraftfullt, om ikke mer, å spørre noen andre om hva de er takknemlige for; så det er vel verdt å prøve.

Egenkjærlighet

Det tredje jeg gjør er å ta frem et ark og skrive ned tre ting jeg setter pris på ved meg selv. Dette er en super øvelse som jeg tror så mange mennesker kan ha utbytte av, for den skifter fokuset fra fryktbasert negativt selvsnakk og over til kjærlighetsbasert fremsnakk som også gir ringvirkninger langt utover oss selv. Å gi kjærlighet til seg selv er noe jeg tror mange av oss har lite trening i, men det blir lettere med øvelse og jo mer kjærlighet og påfyll vi gir til oss selv, jo mer har vi å gi til andre.

Alle disse øvelsene fører oss tilbake til vår sannhet, til essensen av hvem vi er; til et sted som er fri for frykt og fylt med indre fred og frihet, sikkerhet og kjærlighet. Når jeg snubler på veien, når jeg tar omveier, roter meg bort og føler meg redd så vet jeg at jeg alltid har et sted å komme tilbake til og jeg ønsker det samme for deg. Jo mer du gjør disse øvelsene, jo lettere vil det bli og du vil se med tiden hvordan det smitter over til andre sjelelige praksiser som er forent med din sti og med din skjebne som er skreddersydd for dine dyrebare fotspor.

På samme måte som du alltid kan komme tilbake til din sannhet, vil jeg at du skal vite at du alltid kan komme tilbake til dette innlegget når du kjenner at du er klar for å velge på ny; når du er klar for å kjenne på fred fremfor frykt og føle deg fri fremfor å føle deg fanget.

Jeg håper disse øvelsene kan være til støtte og inspirasjon for deg! Del gjerne innlegget med familie, venner, kollegaer og bekjente; sjansen er stor for at du kjenner noen som kan ha bruk for disse øvelsene akkurat i dag.

Den beste måten du kan hjelpe andre på, er å være deg selv, hvisket en stemme til meg.

Vær ikke redd, men fryktløs, og stol på at ingenting skal fikses eller ordnes på. Ødeleggelse er en illusjon, og å prøve og fikse noe som allerede er i sin skjønneste prakt, er dyrebar tid som blir bortkastet.

Ha tillit til at du ikke vet best, og at du ikke har alle svarene, men at svarene likevel alltid er til for deg. Ha tillit og len deg tilbake; slipp taket og se hvordan alt er en del av en større helhet som aldri kan bli delt.

Vær en venn. Mot deg selv og andre. Tillat alt som følger med. Gi slipp på tanken om å fikse noe som aldri har blitt ødelagt. Ta så et skritt tilbake, og se hva som skjer.

Øv deg på å se alt som er i alt som er.

Pust inn, vær hos det, pust ut og la det gå.

Du er enestående. Ikke for alt du gjør, men for alt du er, og verden trenger deg.

Ingen tanke kan løse svaret du leter etter, for alt av svar må erfares på egen kropp.

Pust inn, vær hos det, pust ut og la det gå.

Jeg har hatt god tid de siste ukene til å trekke meg tilbake og finne tilbake til der hvor jeg føler meg hjemme. Da jeg bestemte meg for å ta en liten time-out hadde jeg på følelsen at det var noe som ville vise seg for meg; en åpenbaring av noe slag, noe som skulle bli tydelig for meg. Det har ikke dukket opp slik jeg fornemmet, men det har blitt, om mulig, enda mer tydelig at jeg fremdeles befinner meg i et veiskille i livet og at det følgelig dukker opp mye følelser i forbindelse med dette.

Livet mitt har de siste årene blitt snudd opp ned på hodet på samtlige plan, og prosessen med å gi slipp på det som har vært og være åpen for alt som venter, viser seg i perioder å være mer utfordrende enn jeg til nå har villet innrømme. Jeg lengter innimellom tilbake til det trygge og forutsigbare og jeg vil vite hva fremtiden bringer samtidig som det går opp for meg igjen og igjen at det er i det ukjente territoriet magien befinner seg.

Å tørre, å ha tillit og praktisere tålmodighet er noen av livets mange kunster og det er lov å føle seg utrygg, redd og forvirret på veien. Noe av det som inspirerer meg mest på min reise er mennesker som føler på et hav av frykt og følelser men som likevel fortsetter å tørre og som likevel fortsetter å være sårbare; de fortsetter å følge hjerte og de gir aldri opp.

Det finnes et japansk ordtak som direkte oversatt sier «fall syv ganger, reis deg åtte». Knall og fall er uunngåelig her i livet, men å reise seg er et valg. Jeg velger å reise meg, jeg velger å sette den ene foten foran den andre og ha tillit i mitt hjerte til å la meg veilede dit jeg er ment å gå og være. Jeg velger å åpne øynene mine, se etter tegn og symboler, se rundt meg og være takknemlig for alt jeg er og har.

I påsken hadde jeg en hel uke hvor jeg satte livet og verden på vent og var helt til stede sammen med familien min. Det gjorde godt, og denne påsken har minnet meg på hvor mye mine nærmeste relasjoner betyr for meg og hvor mye ubetinget kjærlighet jeg er omringet av.

Det er så fort å glemme og så viktig å huske på.

Her er en filmsnutt fra en liten tur vi gikk på en av Karmøy sine vakre strandperler:

Hvordan har deres påske vært? Jeg har savnet dere!

Jeg trenger en time-out. 

Jeg trenger å trekke meg tilbake, inn i mitt eget skall og bare være.

Verden kan fort føles så stor for meg, og at alt og alle rundt meg beveger seg i en mye høyere hastighet enn hva jeg klarer å holde tritt med. Jeg forsøker å klamre meg fast, passe inn, følge med, men så blir jeg innhentet av realiteten som viser meg igjen og igjen at min virkelighet er en annen. Det er da det snører seg i brystet, angsten dukker opp og panikken melder seg; sorgen skyller over meg og det føles ut som at hele verden marsjerer forbi meg.

Det har alltid vært viktig for meg å passe inn og være en del av mengden, og denne sykdommen utfordrer meg til stadighet å bane min egen vei og finne stolthet og verdighet i nettopp det. I det siste har blikket mitt vært vendt mer utover enn innover som skaper en følelse av indre konflikt og kaos i hele meg.

Jeg merker hvor lett jeg havner i ubalanse, hvor skjør kroppen min er og hvor lite som skal til før alt føles for mye. Ting som jeg elsker å drive med, som jeg i utgangspunktet føler at gir meg både glede og overskudd, vipper så lett om til å bli stressrelatert og prestasjonsbasert og det er her jeg innser at jeg har en del garnnøster liggende som trengs å løses opp i.

Føles det ut som et stort nederlag? Ja, helt klart, men midt opp i all sorg og kaos skimter jeg også glimt av en personlig seier over å ta ansvar for mine egne behov når alt føles for mye. For noen år siden var dette umulig for meg, så selv om det føles som at alt stopper opp innimellom, blir jeg også bevisst på min egen fremgang; som jeg på gode dager klarer å bære frem med stolthet.

Selv om jeg føler meg skjør og sensitiv, så vet jeg med hvert fiber av min kropp at det nettopp er disse egenskapene som er min største styrke. Og selv om jeg av og til blir vippet av pinnen, så vet jeg innerst inne at jeg er på rett vei.

Jeg trenger en time-out.

Jeg trenger å trekke meg tilbake, inn i mitt eget skall og bare være.