God lørdag! Denne sangen gir meg frysninger all over. Skru opp lyden og nyt den!

Nydelig.

“Verden er ikke bra nok, vi er perfekt,
Perfekt, lover dette er perfekt,
Verden kan ikke ta oss, det er for perfekt,
Perfekt, la det være erkjent,
Det er for perfekt.”

Plutselig stoppet det opp. Helt uventet og samtidig ventet på samme tid. All automatikk stoppet opp, og alle dagligdagse rutiner ble brått kuttet. Over tid hadde kroppen føltes tyngre og tyngre, symptomene blitt flere og flere, og begrensningene større og større. Først ble sosiale sammenkomster sjeldnere, så skolegang, deretter ble handleturen på butikken for mye, og til slutt ble krysningen over dørstokken for stor den også. Litt etter litt, men samtidig så brått ble min største frykt realisert og jeg ble tvunget til å slippe taket i så godt som alt og alle jeg kjente til; til alt og alle som jeg følte jeg var en del av.

Høsten for to år siden husker jeg såvidt. Jeg husker sengen min med stripete dynetrekk som jeg lå i dag inn, dag ut, i kampmodus og full fortvilelse. Alt jeg ville var å late som ingenting hadde skjedd, og jeg la urealistiske planer om hvordan jeg fortest mulig kunne fortsette der alt slapp. Hele situasjonen føltes som et evig fritt fall, og jeg fikk et sykelig kontrollbehov for å prøve å stanse det hele. Jeg følte meg avkledd, i både bokstavelig og billedlig forstand, der jeg med dagene som gikk måtte se slaget tapt og tilbringe så godt som alle døgnets timer i sengen på soverommet. Lenge føltes det ut som jeg svevde mellom liv og død, og jeg innrømmer ærlig at jeg til tider stilte spørsmål til hvilket av de to utfallene jeg innerst inne ønsket aller mest.

Det hele føltes så meningsløst, og jeg som hele mitt liv hadde identifisert meg ut fra hva jeg gjorde, følte på et overveldende nederlag. Alt ble så tomt, mørkt og isolerende og jeg følte meg som ingenting. Som ingen verdens ting. Som et mørkt tomrom som visste verken frem eller tilbake, heller ikke hvordan jeg hverken skulle leve eller overleve. Jeg tror på mirakler, og en hel haug tårer, frustrasjon, angst, redsel og hundrevis av timer i meditasjon senere, fikk jeg en uvurderlig gave i oppdagelsen av at jeg faktisk vár ingen verdens ting, og at jeg faktisk vár all verdens ting på en og samme tid.

Det gikk opp for meg at jeg alltid hadde vært alt jeg noensinne hadde trengt å være, og at det var ingenting jeg trengte å gjøre for å bevise dette. Det var absolutt ingen jeg trengte å bevise eller overbevise for å føle meg verdig, for mitt verd var, er og vil alltid være ubetinget av all ekstern bevegelse, og vil alltid være der uansett hva som enn måtte skje i dette livet; på denne reisen som jeg har begitt meg utpå. For den jeg er, er sjelen min og er den samme som jeg alltid har vært; og den samme som jeg alltid vil være, til all evig, uendelig tid.

Jeg er sjelen min.

 

Husker du at jeg inviterte deg med på en takknemlighetsreise for noen uker siden? Jeg lurer på hvordan reisen har utviklet seg for deg! Det er uendelig med måter hvordan vi kan oppleve og leve ut takknemlighet på, og det viktigste er at du finner en måte som du trives med og som du føler gir deg noe. Kanskje liker du å skrive det ned, si det høyt, dele det med noen; kanskje liker du å kjenne på takknemlighet på morgenen, ved hvert måltid, når du legger deg, eller gjennom hele dagen. Én ting er hvertfall sikkert; praksisen er magisk!

I dag har jeg lyst å dele med deg hva jeg er takknemlig for.

»  I dag er jeg takknemlig for at jeg startet morgenen min med “Om Namah Shivaya” av Krishna Das; en helt nydelig sang som vekker noe unikt i både kropp og sjel. Sangen får meg til å føle at jeg lever, og den formidler en god energi. Hør sangen her selv, og legg merke til hva som skjer!

» Jeg er takknemlig for at jeg lever. Visste du at én million mennesker som la seg til å sove i går, ikke våknet opp i dag? Tenk dét! Heldig er du og jeg som får oppleve og leve en hel dag til av livet vårt her på dette underlige stedet som vi kaller for jorden.

» Jeg takker for pusten min, og for at jeg er den bevisst. Jeg takker for at jeg gjennom dagen sjekker hvordan pusten har det; som igjen gir en indikasjon på hvordan jeg har det og hvordan kroppen har det. Jeg legger merke til pusten og kjenner om den er myk, om den er dyp eller kort, om den flyter fritt eller om den stopper opp.

» I dag som i hver dag takker jeg for at jeg skaper min egen virkelighet, og for at jeg tar ansvar for hvem jeg er, for livet jeg lever, og for at jeg søker og leter nysgjerrig etter hva det er jeg skal lære og hjelpe til med i dette livet.

»  Jeg er takknemlig for alle mennesker og dyr som daglig viser og lærer meg hva ubetinget kjærlighet er. Ubetinget kjærlighet må oppleves føler jeg; det kan ikke fullt ut beskrives. Er det noe jeg har lyst å lære og mestre i dette livet, så er det nettopp dette, og videre kunne spre kunsten til alle som måtte trenge det like sårt som det jeg har gjort.

» Jeg er takknemlig for alle mirakler, tegn og symboler som viser seg for meg i dag.

» Jeg er takknemlig for deg som leser dette, akkurat her og nå.

» Jeg er takknemlig for at jeg er takknemlig og for at jeg kjenner virkningen av praksisen min.

Hva er du takknemlig for i dag?

// Today I am sharing with you what I am grateful for. Amongst many things, I am most grateful today to be alive. I just learnt this morning that one million people go to bed each night without waking up the next morning. This just blows my mind! It  puts so much into perspective, leaving no space for the trivial and the banal. PS: Please put this song on loudspeakers today and watch what happens to your body, mind and soul.

What are you most grateful for today?

 

Når du finner at,

det som du leter etter,

søker etter, lengter etter,

streber etter,

du vet;

det som du ikke helt kan sette ord på,

men som du vet eksisterer,

 

Når du finner at,

akkurat dette,

det er i deg,

det har alltid vært i deg,

og vil alltid være i deg,

 

Da opphører søken,

da er du hel,

da er du fri,

og da har du fred.

Da kan du elske,

og da kan du leve,

for du,

min venn,

du er din sjel.