Jeg husker det så godt. Jeg kan lukke øynene og gjenoppleve det på ny; igjen og igjen. Se for meg barndomsrommet mitt; gule vegger, gardiner med blomster, vinduet mot hagen, den lille krakken utskåret i tre som står langs veggen; knaggrekken med en kanin, en hund og en bjørn som henger ved siden av døren. Jeg ligger i øverste køye og filosoferer. Fire, fem år og filosoferer. Filosoferer over livet; over hvem jeg er, hva jeg er og hvor jeg er.
Plutselig skyller en tanke over meg. Tanken om at jeg bor i en kropp, og at kroppen er min. Jeg løfter en hånd, og den gjør nøyaktig som jeg vil. Den roterer når jeg vil at den skal rotere; gir en tommel opp når det er dét jeg vil. Jeg peker ut i rommet med pekefinger etterfulgt av langfinger, ringfinger, lillefinger. Hele hånden er utstrakt, og jeg ser på den, betrakter den; den er min. Hele kroppen er min. Jeg bor inni kroppen min. For en merkelig oppdagelse. Holder pusten, forundret; ser rundt i rommet, frem og tilbake, opp og ned, frem og tilbake igjen. Legger hodet på skakke, i undring om noe vil forandre seg; først til den ene siden, så til den andre.
Jeg føler jeg våkner opp når jeg allerede er våken. Jeg er redd, og vil hoppe tilbake til hva enn det var jeg våknet opp fra. Jeg vil tilbake til drømmen, men drømmen er borte; og her ligger jeg, utstrakt i sengen, i en kropp som jeg plutselig innser og forstår at er min. Prøver å lukke øynene for å se om det vil føre meg tilbake til drømmen. Venter spent, teller til ti inni meg; lukker dem sakte opp igjen og finner at jeg fortsatt er der jeg var før jeg lukket dem. Jeg er i kroppen og kroppen er min. Ingenting gir mening, samtidig som alt plutselig gir mening. Jeg legger meg til å sove i undring og spenning om jeg fortsatt vil være her i morgen; om jeg kommer til å våkne opp, og hva det da er jeg våkner opp fra.
Morgenen etter står jeg på parkeringsplassen utforbi barndomshjemmet mitt og ser opp på mamma med store øyne. Jeg sier i forundring; “Mamma, tenk at jeg er jeg.” Det går mer og mer opp for meg at jeg ikke er som tegneseriefigurene jeg ser på film, men at jeg betrakter dem. Ser på dem, men jeg er ikke én av dem; jeg er plutselig meg selv. Jeg er plutselig en separat enhet og det er plutselig en avstand mellom hvem jeg er og alt jeg betrakter. Mamma er heller ikke en tegneseriefigur, men hun er heller ikke meg; hun er mamma. Mamma er mamma, og jeg er jeg.
Nå, tyve år etter, ser jeg hvordan denne opplevelsen var starten på en opplevd illusjon som i alle disse år har føltes så virkelig. Identiteten ble født, egoet tok plass, og sjelen ble overskygget av illusjonen om at jeg er separat fra alt som er og eksisterer. Det som føltes som en start på å være meg selv, var i virkeligheten starten på slutten av å være meg selv og hvem jeg innerst, inne er. Jeg begynte å tenke, i stedet for å føle; betrakte i stedet for å være. Nå føler jeg at jeg opplever det samme i revers. Jeg føler at jeg igjen våkner opp når jeg allerede er våken, men at jeg denne gangen våkner opp til der jeg var før tanken kom skyllende over meg den kvelden for tyve år siden. Jeg opplever de samme følelsene, like forundret og forvirret om hva alt er og hva alt egentlig dreier seg om.
Kan det vise seg at jeg faktisk ér tegneseriefigurene jeg ser på film; at jeg faktisk ér mamma, og at mamma også er meg?
