Helene Urrang

“Vi lagde våres eget lille univers,

ingen følelse av natt og dag,

vi sang med,

og bevegde oss i takt med hverandre.”

Jeg elsker en avslappet og lun stemning, og har i den anledning laget mitt helt unike putetrekk! Selve putetrekket er et tøystykke fra et gammelt laken, og reimene fra et stretch-laken. For å få en kontrast på noen av reimene, dyppet jeg to av dem i en kopp kaffe og hang til tørk. Midtstykket er rester av noe gardinstoff som lå liggende, og de lyse remsene er pynt fra en gavepose. Halve gleden med mine små prosjekter er å gå rundt på skattejakt i eget hjem, bruke kreativiteten og tenke ut hvordan jeg kan få brukt alt jeg finner!

Det gir meg så mye.

Jeg synes det er så befriende å lage noe for seg selv, og vite at det ikke skal vurderes, analyseres eller karaktersettes. For meg gir dette mer spillerom for kreativiteten; jeg tenker ikke så mye, jeg lever meg inn i prosjektet på en helt annen måte, og får en slags barnslig følelse i hele kroppen. En naiv og god følelse om at det bare er å skape, og ingenting å frykte.

Det ligger en skjør sårbarhet i det å være kreativ. Det er noe nakent med å være kreativ; noe rått, og modig. Å lage kunst for meg er synonymt med å by på sitt ekte selv, å vise en del av hvem man er; et uttrykk for sjelens sannhet. Kunst for meg er å gjøre noe annerledes. 

Ofte kan det ligge en underliggende frykt for at det vi skaper ikke skal bli likt av andre, at det skal bli avvist eller at vi skal bli ledd av. Jeg har i mange år fortalt meg selv at jeg ikke er kreativ som en slags gardering, tror jeg; en beskyttelse for å unngå potensiell avvisning. Sannheten er at vi alle er kreative; at vi alle er kunstnere, og at vi alle har helt unike kunstnergaver å bidra med og tilby her i livet. Det er derfor vi er her. Kunst og kreativitet er så mye, og vi kan uttrykke oss på så uendelig mange måter; enten det er maling, dansing, sang, brodering, tegning, matlaging, yoga, skriving, poesi, fotografering. Hva enn det er som gir oss noe, som gir glede, og som får oss til å glemme tid og sted.

Det er det jeg elsker med kunst. At alt egentlig er kunst, og at vi mennesker ser og tolker ting på så uendelig mange måter; og at dét som for noen ser ut som en simpel krussedull, tolkes som pur magi for andre. Jeg minner meg stadig på at jeg ikke lager ting for andre, men for at det føles riktig for meg. Vi er alle forskjellige og liker forskjellige ting, og det vil alltid være noen som liker det andre ikke liker og omvendt! Frykten for å bli avvist burde aldri stoppe oss fra å by på oss selv.

Aldri. 

Også synes jeg vi alltid bør tenke oss om før vi dømmer selv.

Alltid.