«Hele morgenen regnet det. Jeg våknet mens det ennå var mørkt. Nede på kjøkkenet tente jeg et stearinlys og satt og så en ny dag bli til. Kanskje jeg endelig forsto at det å være bare er mulig når man kan akseptere at man ikke nødvendigvis behøver å være noe særlig. At dét i virkeligheten er den vakreste måten å være noe særlig på. Å kunne gi slipp på den evige jakten etter anerkjennelse og bekreftelse er en avgjørende betingelse for å oppnå fred. Å kunne være ute av syne, og på den måten ute av andres sinn. Å kunne sitte musestille i et ukjent mørke, langt borte fra menneskers oppmerksomhet. Å kunne sentrere seg, uten å være egosentrert, og først da være i stand til å utvide bevisstheten i en slik grad at den også er i stand til å romme annet enn det jeget som er overbevist om at det er verdens sentrum. En tilstand der begrepene subjektiv/objektiv begynner å oppløse seg.»
Utdrag fra boken «Seeren fra Andalusia» skrevet av Lars Muhl.
Boken er den første i en triologi som består av Seeren fra Andalusia, Maria Magdalena og Gral.
Muhl byr på en flerdimensjonell leseropplevelse som veksler mellom deling av visdom, fortelling av hans historie og en poetisk måte å skrive på som treffer rett i hjertet.
Legg igjen en kommentar