Lite ante jeg at filmredigering skulle vise seg å være meditativt; hvor både tid og sted opphører. Jeg har trikset og mikset med noen klipp fra ferien min som jeg har lyst å dele med deg. Solskinn, appelsinjuice, limetrær, himmelseng, grønne planter; en koselig café, en katt, en kopp kaffe og enda mere til. Ta gjerne en titt; jeg håper du liker den!
Og du? Abbonér gjerne på kanalen min, da blir jeg så glad!
Jeg vil være, på godt og vondt. Jeg vil vise alle sider av hvem jeg er; både dem som jeg lett og lystig viser frem, men også dem som jeg aller helst vil gjemme og glemme.
I flere år har jeg følt en skam knyttet til sykdom; som en mørklagt skygge har bredt seg over meg og som har tatt skikkelig tak i meg. Skyggen har skapt en frykt i meg, og den har representert en redsel for hva sykdommen vil gjøre ved meg, endre i meg; en dyp redsel for å bli sett med andre øyne og en redsel for å bli forlatt.
Skammen har i lang tid ført meg på avveie. Lenge har jeg ubevisst vist et fragmentert og velsortert utsnitt av hvem jeg er, i et slags forsøk på å skjule sykdommen. Over tid har jeg bygget opp en solid fasade og tredd på meg en maske for å kunne overbevise både meg selv og andre at jeg kun er den ene halvparten av hvem hele meg i virkeligheten er. Nå prøver jeg og øver meg på å møte verden med et mer ekte bilde av hvem jeg er; med alle mine oppriktige smil og opplevde skavanker.
I det siste har det blitt tydelig for meg, hvordan jeg sakte men sikkert har begynt å ta i mot hjelp og at muren jeg så lenge har gjemt meg bak har blitt revet ned. Når jeg nå skulle fly til Hellas på tur for eksempel, brukte jeg rullestol på flyplassen, og bruker den også her nede når gådistanser blir for store. Sykdommen blir så synlig i slike situasjoner; noe som lenge har vært min største frykt. Slike situasjoner byr på en sårhet, en skjørhet og nakenhet som gjør meg livredd, men som også bringer frem en egen stolthet over å kunne stå opp for og tørre å vise situasjonen jeg lever og hva den krever av meg, akkurat her og nå.
Jeg merker at noe skjer med meg når jeg føler meg som mest sårbar. Det er noe i meg som åpnes opp og jeg føler et slør av lettelse bre seg over meg, mens skyggen som lenge har regjert, sakte men sikkert falmer mer og mer bort. Klumpen i halsen dukker stadig opp, og ofte er jeg redd, men jeg føler også en helt egen følelse av frihet.
Jeg har ingenting jeg lenger trenger å skjule, ingen dobbeltliv jeg trenger å leve. Nå kan jeg heller bare øve på å være; nå kan jeg heller bare være meg.
Lyden av bølgeskvulp, solkysset hud og palmer som vaier i vinden.
Limetrær i hagen; saltvann og rullestein.
Oliven til alle måltider, blekksprut til lunsj; hyggelige grekere og godt selskap.
Alt dette var en drøm for ett år siden.
Nå har drømmen blitt til virkelighet.
Klyp meg i armen.
Nå er jeg her.
// I am in Greece! One of my favorite countries for sure. The atmosphere here is one of a kind; calm and cosy. I am more convinced than ever that dreams do come true; we just have to believe, wait and eventually see how they beautifully manifest in the exact way they are supposed to.
En stor del av min helingsreise er maten jeg spiser. Jeg tror på mat som medisin, og følger prinsippene til det som kalles for den autoimmune protokollen (AIP). Den autoimmune protokollen er en eliminasjonsdiett som er skreddersydd for mennesker med autoimmune lidelser, intoleranser og andre ubalanser. Protokollen har sitt utspring fra Paleo, men har blitt skreddersydd videre for særlig å kunne reparere lekk tarm, bli kvitt betennelsestilstander i kroppen og styrke immunforsvaret.
Visste du at rundt 70% av immunforsvaret vårt sitter i magen? Jeg merker hvor superviktig det er for meg å pleie tarmen og kroppen med hjelp av hva jeg spiser og hvordan jeg lever livet mitt. Stress for meg er en versting, og når jeg stresser slår det seg til magen med en gang. Jeg har også en historie med et høyt antall antibiotikakurer som jeg er overbevist har svekket både tarmslimhinne og immunforsvaret mitt. Kroppen vår er magisk og fornyer seg hele tiden og jeg personlig har stor tro på at kroppen er i stand til å helbrede seg selv ved hjelp av maten vi spiser og måten vi lever livene våre på.
Jeg har nå fulgt prinsippene til den autoimmune protokollen siden begynnelsen av fjoråret. Det har vært og fortsetter å være en reise med både opp- og nedturer. Det er en “streng” protokoll hvor store og vanlige matgrupper som blant annet gluten, melkeprodukter, egg, belgfrukter, grønnsaker fra søtviefamilien i tillegg til alt bearbeidet mat elimineres for å gi kroppen rom til å rette opp i ubalanser. Dette i seg selv kan være utfordrende, men for meg har den største utfordringen vært diffuse intoleranser som har kommet i tillegg til eliminasjon av disse matvarene, som på et tidspunkt førte til at jeg begynte å få et vel anstrengt forhold til mat og begynte å anse det meste av mat for “farlig”.
Nå føler jeg på et mer avslappet forhold til mat som jeg synes er så befriende, og fokuserer så godt jeg bare kan å spise og nyte maten i stedet for å tenke på alt jeg skal unngå. Jeg merker at jeg lærer mye om meg selv og kroppen min mens veien blir til og priser meg lykkelig for hvor langt jeg har kommet; mye takket være kosten jeg spiser. Den autoimmune protokollen fokuserer på næringstett mat som bygger opp kroppen fremfor å bryte den ned som kraft, fisk, skalldyr og kjøtt av god kvalitet, innmat, grønnsaker, bær og frukt pluss fermentert mat og drikke. Gradvis reintroduseres matvarer igjen for å se hvordan kroppen responderer på hver enkelt matvare.
Denne reisen har gitt meg et mer intuitivt og nært forhold til kroppen min, og jeg føler at jeg virkelig begynner å få tak på hva som er mest optimalt for min kropp å spise. Med det sagt har jeg fortsatt en vei å gå, med prøving og feiling mens den blir til. Jeg husker i et intervju jeg hørte med Deepak Chopra for en stund tilbake, at han oppfordret alle til å bare kjenne etter vi har spist hvordan vi føler oss, og her ligger mye informasjon som er lett å tolke! Det er så enkelt, men likevel gjør vi det ikke; jeg har hvertfall aldri gjort det før jeg ble minnet på hvor virkningsfullt det faktisk er.
Hvis du selv er nysgjerrig på den autoimmune protokollen finnes det mye informasjon og støtte som er viktig å ha på veien. Jeg har linket til to gode kilder nederst; til Line og til Sarah Ballantyne. Det kan også være lurt å oppsøke en ernæringsterapeut for veiledning og støtte på veien hvis du selv skulle ønske å følge protokollen.
Oppdatering (03.09.20): Jeg følger ikke AIP lenger, men har tatt med meg kunnskap og erfaringer jeg gjorde da jeg fulgte protokollen. Det ser ut som at flere har nytte av innlegget og jeg lar det derfor stå. Et råd hvis du er kvinne og menstruerer er å følge med på hvordan kroppen reagerer med å spise så få karbohydrater; for meg viste det seg å ha innvirkning på min syklus.
Så over til en ny oppskrift som jeg har lyst å dele! I den autoimmune protokollen elimineres grønnsaker fra søtviefamilien som inneholder stoffer som irriterer tarmen og som er med på å forårsake lekk tarm. Hvis du ønsker å lese mer om dette så skriver Sarah Ballantyne om alt dette her. I søtviefamilien finner vi blant annet tomater, aubergine, chili, paprika og potet, som jo gjør at en del middagsretter jeg før var vant til har blitt visket bort. Det som er så gøy, er at det alltid finnes alternativer, og jeg har nå begynt å trikse og mikse med ingredienser på kjøkkenet som gjør at jeg fortsatt kan spise og kose meg med variert mat fullt av smak og næring.
Så…I introduce to you… Nomatsaus! Et helt nydelig alternativ til tomatsaus, bare uten tomater. Jeg kan se for meg hvordan dette høres helt rart ut hvis du er frisk og rask, men for meg er det viktig å spise slik at jeg kan bygge opp immunforsvaret mitt og livskvaliteten min. Nomatsausen er bare helt nydelig, og jeg har faktisk fått tilbakemelding på at den smaker bedre enn vanlig tomatsaus. Uansett om du følger protokollen selv eller om du elsker tomat, er jeg sikker på at nomatsausen kommer til å falle i smak hos deg. Oppskriften gir seks glass som du eventuelt kan fryse og ta opp når du vil bruke den i diverse retter fremover. Jeg har noen nydelige oppskrifter på lur med nomatsaus, så følg med!
Nomatsaus
To hvitløksfedd
Én gul løk
Én rødløk
Fem til seks desiliter gulrot i biter
Syv desiliter med beter. Jeg brukte en betemiks bestående av farget bete, rødbete og gul bete.
(Tre små redikker)
Kraft eller vann
Én teskje tørket oregano
Én teskje tørket basilikum
Én teskje tørket timian
En halv teskje gurkemeie
Himalayasalt
To laurbærblad
Tre spiseskjeer sitronsaft
To spiseskjeer eplecidereddik
Surr grønnsakene til de blir gylne og fine. Dekk så med kraft eller vann. Kok opp, tilsett krydder og laurbærblad og la trekke i 30 til 45 minutter. Ta så ut laurbærbladene (viktig!) og ha i sitronsaft og eplecidereddik til slutt. Ha i kraftig blender eller mos med stavmikser. Smak til og la nomatsausen avkjøles før du så har den oppi beholdere.
Nyt!
PS: Informasjon om den autoimmune protokollen er hentet fra Lilalife og Paleomom
Nomatsausen er inspirert av The Curious Coconut
// This nomato sauce is amazing! It is free from nightshades which are to be eliminated on the autoimmune protocol (AIP) which I am currently following for healing purposes. It tastes delicious, and I would love for you to try it!
Veggisburger
Én og en halv stor squash
Én teskje (Himalaya)salt
En halv gul løk
To små hvitløksfedd
Én desiliter tigernøttmel eller annet mel (ikke kokosmel)
To spiseskjeer næringsgjær
Én spiseskje sitronsaft
Én spiseskje varmt vann
Én spiseskje olivenolje
Én spiseskje fersk dill eller annet krydder/urter
Én spiseskje fersk persille eller annet krydder/urter
Dekk et kjøkkenhåndkle over en bakebolle. Riv squash og ha oppi kledet sammen med en teskje salt. La stå mens du forbereder de andre ingrediensene. Etter et kvarters tid samler du de fire kantene av kledet med all squashen inni og skviser ut alt vannet som saltet har løst fra squashen.
Ha squashstrimlene i en bolle sammen med finhakket hvitløk, løk og resten av ingrediensene. Bland godt sammen til du har en fin deig. Form burgere ut av deigen, pensle med olivenolje og ha i ovn på 170 grader til de er gjennomstekte. Servér med salat, guacemole, grønnsaksfries eller hva enn du liker aller best.
Nyt!
// Try this delicious veggie burger! Made with lots of delicious and nutritious ingredients and full of flavor. Please pop the details in to your translator, and do not hesitate to contact me if you have any questions! I hope you like it!
God lørdag! Denne sangen gir meg frysninger all over. Skru opp lyden og nyt den!
Nydelig.
“Verden er ikke bra nok, vi er perfekt,
Perfekt, lover dette er perfekt,
Verden kan ikke ta oss, det er for perfekt,
Perfekt, la det være erkjent,
Det er for perfekt.”
Plutselig stoppet det opp. Helt uventet og samtidig ventet på samme tid. All automatikk stoppet opp, og alle dagligdagse rutiner ble brått kuttet. Over tid hadde kroppen føltes tyngre og tyngre, symptomene blitt flere og flere, og begrensningene større og større. Først ble sosiale sammenkomster sjeldnere, så skolegang, deretter ble handleturen på butikken for mye, og til slutt ble krysningen over dørstokken for stor den også. Litt etter litt, men samtidig så brått ble min største frykt realisert og jeg ble tvunget til å slippe taket i så godt som alt og alle jeg kjente til; til alt og alle som jeg følte jeg var en del av.
Høsten for to år siden husker jeg såvidt. Jeg husker sengen min med stripete dynetrekk som jeg lå i dag inn, dag ut, i kampmodus og full fortvilelse. Alt jeg ville var å late som ingenting hadde skjedd, og jeg la urealistiske planer om hvordan jeg fortest mulig kunne fortsette der alt slapp. Hele situasjonen føltes som et evig fritt fall, og jeg fikk et sykelig kontrollbehov for å prøve å stanse det hele. Jeg følte meg avkledd, i både bokstavelig og billedlig forstand, der jeg med dagene som gikk måtte se slaget tapt og tilbringe så godt som alle døgnets timer i sengen på soverommet. Lenge føltes det ut som jeg svevde mellom liv og død, og jeg innrømmer ærlig at jeg til tider stilte spørsmål til hvilket av de to utfallene jeg innerst inne ønsket aller mest.
Det hele føltes så meningsløst, og jeg som hele mitt liv hadde identifisert meg ut fra hva jeg gjorde, følte på et overveldende nederlag. Alt ble så tomt, mørkt og isolerende og jeg følte meg som ingenting. Som ingen verdens ting. Som et mørkt tomrom som visste verken frem eller tilbake, heller ikke hvordan jeg hverken skulle leve eller overleve. Jeg tror på mirakler, og en hel haug tårer, frustrasjon, angst, redsel og hundrevis av timer i meditasjon senere, fikk jeg en uvurderlig gave i oppdagelsen av at jeg faktisk vár ingen verdens ting, og at jeg faktisk vár all verdens ting på en og samme tid.
Det gikk opp for meg at jeg alltid hadde vært alt jeg noensinne hadde trengt å være, og at det var ingenting jeg trengte å gjøre for å bevise dette. Det var absolutt ingen jeg trengte å bevise eller overbevise for å føle meg verdig, for mitt verd var, er og vil alltid være ubetinget av all ekstern bevegelse, og vil alltid være der uansett hva som enn måtte skje i dette livet; på denne reisen som jeg har begitt meg utpå. For den jeg er, er sjelen min og er den samme som jeg alltid har vært; og den samme som jeg alltid vil være, til all evig, uendelig tid.
Jeg er sjelen min.