Der er du

Vandrende nedover brosteinsgaten går jeg undrende mens jeg plutselig får øye på deg foran meg på andre siden av en glassvegg. Du sitter bak en pult som minner mer om en gammel sløydbenk, og på den står en nesten like gammel globus. Idet jeg passerer nysgjerrig ser jeg at du skriver og jeg kan kjenne kjemien mellom oss uten å vite hvem du er eller hvordan du ser ut. Alt for fort har jeg passert deg og modig kikker jeg over skulderen min hvor jeg får bekreftet det som jeg allerede vet.

Uten et ord, uten et vink, men med all selvfølgelighet står jeg plutselig midt på gulvet i universet ditt. Om det er et kontor, et galleri eller et atelier eller en slags form for krysning mellom dem er det bare du som vet. Du reiser deg mens du beveger deg rolig og stødig rundt pulten. Jeg kjenner meg trygg i ditt nærvær, og det vet du, selv om vi fortsatt har til gode å utforske hvordan hverandres stemmer høres ut.

Forsiktig tar jeg først et skritt mot deg, løfter blikket mitt og danser meg selv bortover mot deg helt til vi står så tett at hendene mine blir klamme og kinnene varme. Du tar hendene mine, løfter dem opp og snurrer meg rundt.

«Der er du», sier du endelig.

Halsen min låser seg, jeg åpner munnen, men ingen lyd kommer ut. Jeg legger hendene mine på brystet ditt og stryker langsomt mitt kinn mot ditt. Så står vi bare der, i sekunder, kanskje minutter, og jeg lurer sånn på alt som bor inni deg. Jeg lurer på hva du tenker, og om du i det hele tatt gjør det, til du langsomt men med et fast tak skyver meg tilbake og ser meg inn i øynene. Der inne bor det så mye som jeg har lyst å utforske, tenker jeg, og du ser bekreftende på meg at det samme tenker du.

Du snurrer meg igjen, til lyden av stillhet som vi sammen har laget, og jeg begynner spontant å danse foran deg, til deg. Jeg beveger meg mot døren, tar tak i dørhåndtaket, stopper opp, trekker pusten, kjenner på stillheten, snur meg og svarer «her er jeg».