Naturen er magisk. Helt magisk. Jeg har aldri vært så tiltrukket til naturen som jeg er nå. Når jeg nå kan kjenne på kroppen hva den gjør med meg, hvordan den trøster og betrygger meg. Naturen helbreder meg, viser meg alt jeg er en del av og alt jeg har å takke for. Den veileder meg, jorder meg, åpner øynene og sjelen min på en måte som bare naturen kan.
I dag har jeg viet hele dagen min på en gressflekk ute i hagen. Jeg har vært med naturen, pustet inn og ut sammen med den og kjent på tillatelsen og oppfordringen naturen gir meg til å bare være. Den forteller meg at jeg har alt jeg trenger, og ber meg ta i mot og fylle på med alt den har å gi meg. Helbredende solstråler, frisk luft, lukten av gress og blader på trær; tryggheten i jorden, fuglene som kvitrer, og den magiske atmosfæren som er i luften. Alt som bare er, som alltid har vært og alltid vil være. Kontakten og jordingen som oppstår, en kobling mellom min eksistens og jordens eksistens som alltid er én men som av og til føles helt separat, utrygg og villedende. Uro blir til fred, irritasjon til tålmodighet og pusten går fra å være overfladisk og rask; fra å nærmest sitte fast i brystet, til å bli myk, dyp og rolig. Jeg puster fra magen, inn og ut i takt med naturen. Negative ioner omgir meg, fra luft og jord og lys, som balanserer og nærer kroppen min fra innsiden ut. Naturen nærer én som alle, og vil bare gi og gi, uten å kreve den minste ting tilbake.
Naturen er magisk, og vi må ta vare på den og hedre den som den fortjener. Alle som én, én som alle, til evig tid, for alltid.
Aham Brahmasmi. I dagens meditasjon ble jeg introdusert til dette mantraet på Sanskrit. Mantraet viser til min sanne natur, til eksistensen av hvem jeg er; til den delen av meg som er evig, som ikke opplever fødsel eller død; ingen begynnelse eller slutt, men som er selve kraften i alt som jeg er, og alt som eksisterer. Slik jeg tolker det, viser mantraet til en påminnelse om at jeg er sjelen min; jeg er opphavet til alt som eksisterer, til alt som er og alt som vi alle er en del av. Mantraet viser til den delen av oss ikke har noe navn, som ikke kan identifiseres, men som bare er. Jeg fikk frysninger da jeg hørte det, og det passer så godt inn med mitt siste prosjekt; å lage min helt unike manifesteringstavle!
Jeg har i det siste samlet inn bilder og inspirasjon av alt som gir meg glede, og alt som jeg ønsker skal bli en del av hvem jeg er og livet jeg lever. Det har vært en så fin opplevelse å søke opp og finne alle mulige symboler, bilder og sitater; alle mulige slags utklipp som gir meg godfølelsen, som gir meg sommerfugler i magen; som får meg til å dagdrømme, og som får meg føle at jeg er ubegrenset og at jeg lever. Jeg har latt meg lede til alle mulige slags bilder av stemninger, steder, mennesker, ord og setninger som jeg har følt en tiltrekning til og som har vekket følelser i meg.
Vi mennesker har så lett for å begrense oss selv, låse oss fast i mønstre og leve livet ut i fra en illusjon av hva vi kan og ikke kan. Sannheten er at disse tankene og oppfatningene ikke er en del av virkeligheten, for sannheten er at vi er ubegrensede, evige, og at ingen av sjelens drømmer eller ønsker er for store; for de er alle knyttet til vår livsoppgave her på jorda, til hvorfor vi er her, og hva vi skal utrette. Jeg synes derfor det var så vakkert da jeg under dagens meditasjon ble introdusert for mantraet jeg innledet med, som bekrefter akkurat dette. Vi er allerede alt som er, vår sanne natur har ingen begrensninger; våre begrensninger og betingelser er skapt av oss selv, de er ingenting annet enn fastlåste tankemønstre som med tiden har skygget over vår sanne natur og som videre har formet en illusjon av den snevre virkeligheten vi ender opp med å leve og oppleve.
Her om dagen kom jeg over dette diktet som har tatt rot i hjertet mitt. Det beveger noe i meg, noe som gjør at jeg har lyst å lese det om og om igjen. Det er så sterkt, så rått, så nakent, og så ekte. Jeg vet at det var meningen at jeg skulle lese dette diktet, og nå vil jeg ramme det inn og henge det opp i gangen min slik at mennesker jeg møter på min vei også får anledning til å lese det. Det er så uendelig vakkert.
På spisebordet mitt står en fredslilje som jeg har fått i gave fra en person som betyr mye for meg. Fredsliljen representerer symbol for håp og fred, i tillegg til gjenfødelse og nytt liv. Jeg synes fredsliljen og diktet passet så godt sammen, og for meg oppleves de begge som sterke tegn for min livssituasjon, akkurat her og nå. Det er så vakkert, synes jeg, hvordan tilsynelatende tilfeldige hendelser i livet viser seg å ikke være tilfeldige likevel, og at ting man kommer over, steder man oppsøker, personer som plutselig dukker opp i livet; filmer man ser, bøker man leser, sanger som blir spilt på radioen, alt, er retningssnorer og veiledning på livets vei. Uansett hvor brutalt livet kan være, så blir vi passet på, alle som én. Den siste tiden har jeg blitt mer bevisst på å legge merke til slike begivenheter i livet mitt, og hvordan alt henger sammen, og det gir en god ro og indre fred om at alt er som det skal være.