https://youtu.be/AoHCj-yBag4

Vandrende nedover brosteinsgaten går jeg undrende mens jeg plutselig får øye på deg foran meg på andre siden av en glassvegg. Du sitter bak en pult som minner mer om en gammel sløydbenk, og på den står en nesten like gammel globus. Idet jeg passerer nysgjerrig ser jeg at du skriver og jeg kan kjenne kjemien mellom oss uten å vite hvem du er eller hvordan du ser ut. Alt for fort har jeg passert deg og modig kikker jeg over skulderen min hvor jeg får bekreftet det som jeg allerede vet.

Uten et ord, uten et vink, men med all selvfølgelighet står jeg plutselig midt på gulvet i universet ditt. Om det er et kontor, et galleri eller et atelier eller en slags form for krysning mellom dem er det bare du som vet. Du reiser deg mens du beveger deg rolig og stødig rundt pulten. Jeg kjenner meg trygg i ditt nærvær, og det vet du, selv om vi fortsatt har til gode å utforske hvordan hverandres stemmer høres ut.

Forsiktig tar jeg først et skritt mot deg, løfter blikket mitt og danser meg selv bortover mot deg helt til vi står så tett at hendene mine blir klamme og kinnene varme. Du tar hendene mine, løfter dem opp og snurrer meg rundt.

«Der er du», sier du endelig.

Halsen min låser seg, jeg åpner munnen, men ingen lyd kommer ut. Jeg legger hendene mine på brystet ditt og stryker langsomt mitt kinn mot ditt. Så står vi bare der, i sekunder, kanskje minutter, og jeg lurer sånn på alt som bor inni deg. Jeg lurer på hva du tenker, og om du i det hele tatt gjør det, til du langsomt men med et fast tak skyver meg tilbake og ser meg inn i øynene. Der inne bor det så mye som jeg har lyst å utforske, tenker jeg, og du ser bekreftende på meg at det samme tenker du.

Du snurrer meg igjen, til lyden av stillhet som vi sammen har laget, og jeg begynner spontant å danse foran deg, til deg. Jeg beveger meg mot døren, tar tak i dørhåndtaket, stopper opp, trekker pusten, kjenner på stillheten, snur meg og svarer «her er jeg».

Jeg kan kjenne pulsen din.

Hjerteslagene dine som banker synkront med mine.

Et nærvær hvor ingen er,

samtidig som du fyller hele rommet.

Du lot meg se meg selv gjennom dine øyne her om dagen,

og tårer rant nedover begge mine kinn.

«You stumbled, fell, hurt yourself. picked yourself up. lost your way. but you were never ready. ready for what? for a life without pain? for a life without stumbling? for a guidebook? an authority? the answer? you always knew; that was no life at all. You fell in love with the stumbling, with the doubts, with the mistakes, with saying the wrong thing, with making a mess. you laughed as your dreams crumbled to dust. Just begin, today, even though you don´t know how. Splash the paint everywhere. get it all wrong, and feel so right. you may not be ready, but you are ready to try, to fail, to give yourself to the maelstrom once more. You may not be ready, so begin.»

Hvis du kjenner deg som et kreativt kaos; vit at du ikke er alene. Hvis du går rundt og kjenner deg gravid med et hav av diffuse idéer, tanker og livsdrømmer, så kan jeg forsikre deg om at du trolig er én av mange, mange. Jeg vet at jeg er en av dem, og jeg vet hvor frustrerende og samtidig tilfredstillende det kan være å kjenne liv strømme gjennom kroppen i viten om at det er noe inni deg som vil uttrykke seg, uten at du vet nøyaktig hva eller hvordan. Det krever tålmodighet å pleie noe som du ikke kan se, som ennå ikke har tatt helt form, men som definitivt lever, som puster, som ånder, og som venter på å bli satt ut til liv når tiden er inne for det.

Jeg tror mange av oss, inkludert meg selv, har blitt oppdratt til og arvet et lineært tankemønster som også kan overføres til måten vi lever livene våre om at b kommer før c og etter a, at ting gjøres i rekkefølge, i en logisk struktur, og så kommer man gjerne til et punkt i livet hvor alt plutselig ikke oppleves like logisk lenger og dette kan være både skummelt og spennende. Vi er også gjerne vant med at ting kommer lett til oss, vi er vant med tilgjengelighet, og det er der tålmodigheten kommer inn. Tålmodigheten, og utholdenheten, viljestyrken, troen.

Som Jeff Foster så fint beskriver i sitatet ovenfor er viktigheten av å begynne; uansett hvor diffust og uferdig den lille gnisten inni deg er; så er den der. Utforsk, prøv, vri og vend, uttrykk, gå noen skritt frem og gjerne også noen tilbake (her ligger mye av gullet). Lek med gnisten, nyt den, hør på den, lev den, del den; uten forventninger, uten forestillinger, bare akkurat som den er, nøyaktig der den er. 

Lignende innlegg:

–Når du står foran meg

–Ekte råskap

–Hva er tid?

–Sårbar

Det er snart to år siden sist innlegg og det er det flere grunner til. Mens tiden har gått har jeg i ny og ne skrevet innlegg i inspirasjon, tatt til meg klipp, sanger og visdomsord fra mennesker og kunstverk som har berørt det innerste inne. Noe vil jeg dele, noe vil jeg holde udelt.

Min intensjon er å ha denne siden som et eget rom, som et eget lille shala som er åpent for deg som vil besøke. Et slags virtuelt visionboard som også kjennes som et rom man trer inn i.

Innleggene som kommer fremover blir som nevnt et utsnitt av inspirasjon fra de siste to årene. Mye har skjedd på den tiden. Samtidig som også tiden har stått stille. Noen fortalte meg her om dagen at tiden kommer til oss? Det har jeg vanskelig for å ta innover meg. Fint sagt var det uansett.

Lenge leve livet. Livet som kommer, livet som går, livet som blir til og livet som blir tatt fra oss. Mens vi ennå lever, gjennom alt sammen.

Jeg håper at du har ditt eget lille univers. Et sted hvor du kan lire av deg og splæsje din maling på måter som bare du kan; uansett hvor rotete og ufiltrert du gjerne føler at det er. Et sted som du kan ha helt for deg selv, eller dele med andre; enten deler av det eller alt sammen. Og hvis du ikke har ett, så håper jeg at du skaper ett, eller finner ett, og at universet ditt endrer form og uttrykk i samme takt som du gjør mens tiden tilsynelatende passerer. Jeg håper du lager et eneste stort kunstverk, som verken gir mening for deg eller andre, samtidig som det er noe av det mest meningsfylte du noensinne har gjort.

Jeg håper at våre univers krysses. På kryss og tvers i nære og fjerne galakser. At mitt malerstrøk er en forlengelse av ditt, og at ingen av oss aner hva vi egentlig driver med samtidig som vi vet at det er nøyaktig dette vi skal gjøre. Jeg håper at du finner det du søker etter samtidig som du nysgjerrig søker videre, og at du trinnvis flyter over i nye paletter og fargekart etter hvert som inspirasjon skyller over deg. Jeg håper du blander stjernestøv med fargene til regnbuen sammen med det som du føler i hjertet ditt og alt som du ser når øynene dine er lukket. Jeg håper at ditt lille univers kan gjenspeile ditt indre univers og at vårt store univers kan lære av alt det vakre som du er.

Det er det jeg håper.

 

 

Lignende innlegg:

–Når du står foran meg

Hvor er de to strekene?

Strekene som skal passe under svaret på hvem jeg er.

«Du kan aldri sitte på samme plass to ganger» hørte jeg engang noen som sa.

Kanskje det samme gjelder for strekene også.